Vi satt oss ned på de nederste radene i salen, og etter en stund kom Adil inn på scenen. Det er så rart det der med folk du har sett på tv, folk du føler at du kjenner litt på en måte, men som du samtidig ikke kjenner i det hele tatt. Jeg hadde aldri hørt han prate så mye, bare sett han uttrykke seg gjennom dans og etter som han pratet fikk jeg mer og mer respekt for han. Han snakket om livet sitt, om enkelt episoder, om forholdet til faren og om forholdet til dans. Han snakket også om hvor vanskelig det hadde vært å passe inn i det norske samfunn som mørkhudet. Han sammenliknet seg også en del ganger med mowgli og det var ikke vanskelig å se likheter mellom dem. Mowgli hadde også kommet som et helt fremmed individ inn i et helt nytt samfunn og uansett hvor mye han pugget jungelreglene kom han aldri til å bli helt lik som resten av dyrene i jungelen. Dette ”foredraget” gjorde at jeg fikk et helt annet syn på forestillingen og på mowgli.

Det som også bidro til at jeg ble mer forberedt på forestillingen var workshopen. Det var et morsomt opplegg at vi skulle lære koreografien til de forskjellige dyrene i forestillingen. Det var morsomt å danse! Selvom vi fikk ulvenes koreografi og det er den vanskeligste, men det gikk fint og var en god måte å forberede oss på forestillingen. Jeg syntes at opplegget fungerte utrolig bra. På grunn av dette ble forestillingen mer levende for meg.

Det var litt stilig at de hadde modernisert historien. At de hadde plassert historien i en urban setting. Da kunne vi kjenne oss mer igjen enn hvis handlingen hadde tatt plass i jungelen. Jeg elsker den opprinnelige historien, så det hadde ikke gjort noe for meg hvis den hadde vært helt original, men historien taler mer direkte til oss når den er plasert i en setting vi kan kjenne oss igjen i. Veldig bra forestilling og flinke skuespillere. De hadde gitt figurene veldig tydlige og morsome kjennetegn. Det var ikke vanskelig å se at Baloo var Baloo og at Bagera var Bagera. Favoritt figurene mine må ha vært apene! De hadde en hel haug med morsome sitater og uttrykk.

Operasjon Dagsverk

Vi vet ikke hvor heldige vi er... jeg snakker om vi ungdommer her i rike Norge. Vi lever i voldsom rikdom og har alt vi trenger for å få et godt liv, men tenker vi noen gang over det? Skjønner vi virkelig hvor heldige vi er? Svaret på det tror jeg ganske sikkert er nei, men hva skal til for å bevistgjøre norsk ungdom på hvor mye heldigere vi er enn mange andre mennesker her på jorden? OD – dagen er en av de tiltakene vi har i norsk skole som har som et av sine mål å bevistgjøre oss på at vår rikdom ikke er tilfeldighet, og heller ikke en selvfølgelighet. Men hovedmålet til OD-dagen er å hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv.

En jente fra Bangladesh skal, som forventet, hjelpe til i huset, hun skal vaske klær og hjelpe mor på kjøkkenet. For denne jenta er framtiden bestemt... hun skal gifte seg tidlig og gjøre sin mann lykkelig, hun skal føde han barn og være den pliktoppfyllende konen som hun er forventet å være. Utdannelse ligger ikke i denne jentas framtid, og uten utdannelse ingen jobb, og uten jobb ingen penger. Hun er helt avhengig av mannens inntekter for å klare seg.

Sammenlikne denne jenta med en norsk jente. Den norske jenta har alle muligheter åpne til å gjøre det hun vil med livet sitt. Det er ikke noe spørsmål om å gå på skole, for det skal hun jo selvfølgelig. Hun skal gå på skole i tretten år og etter det skal hun begynne å studere det hun vil. Gifte seg skal hun ikke enda, om hun da i det hele tatt skal gifte seg. Skilt blir hun vel uansett. Vil hun ha barn eller ønsker hun å sette karriære fremfor det? Hun kommer til å bli en selvstendig kvinne med masse muligheter og en mann trenger hun aldelse ikke for å klare seg her i livet! Tenk at disse to jentene bor på samme planet. Det er urettferdig at avhengig av på hvilken del av kloden vi blir født på bestemmer hvordan livet vår skal være. Ved hjelp av OD-dagen kan vi gi jenta fra Bangladesh en lysere framtid og en utdanning. Kanskje hun en dag kan få de samme mulighetene som jenta fra Norge.
Jeg synes at Operasjon Dagsverk er er bra tiltak og at flere tilsvarende tiltak burde bli tatt i bruk. Ved hjelp av OD kan vi her i den rike delen av verden gi håp og utdanning til mennesker i de fattige delene av verden. Vi blir også mer bevist på hvor bra vi faktisk har det i forhold mange andre mennesker i verden.

Nynorsk er eit fag myndighetene i vårt land har bestemt at alle elevar skal ha. Enten vi ynskjer det eller ikkje må vi ha det. Dei fleste som bur på østlandet ynskjer ikkje å ha nynorsk. Elevar ser ikkje poenget i å ha to skriftspråk som nesten er like. Det er jo ikkje så vanskelig å forstå...

Det som er viktig er at vi som borgere av Noregs land skal ha kjennskap til begge skriftspråka. Vi må kunne akseptere begge sjølvom vi bere bruker det eine. Det som er utruleg dumt er at karakteren vi får i nynorsk teller så mykje av norskkarakteren. Eg synast at vi ikkje skulle hatt karakter i nynorsk i det heile tatt, fordi vi kjem ikkje til å bruke det i vårt daglige liv.

Norskfaget.

Norsk er et av de viktigste fagene vi har i den norske skole. Det er et bredt fag, som vil si at det er mange forskjellig temaer å jobbe med. Faget er utfordrende og morsomt, selvom det kan være litt kjedelig til tider.

Jeg personlig liker dette faget godt. Jeg har alltid likt å skrive både dikt og tekster, og fått uttrykt følelsene mine gjennom ord. Tanker er lett å formulere med pennen og du kan skrive ned så mye du vil uten at papiret gjør motstand eller sier i mot deg. Det er deilig at du bare kan snakke så mye du vil uten at papiret går lei av å høre på deg.

det er viktig å få uttrykke seg og å skrive er en god måte å gjøre det på. Skriving er den største delen av norskfaget. På papiret kan man bare la pennen flyte. Ting som kanskje ikke er så lett å snakke om, er for mange mye lettere å skrive om.

Selvom det i første rekke bare er, for hvem som helst, å sette seg ned å skrive, skal det mye til å bli en god forfatter. Vi må utvikle et godt ordforråd for å kunne sette ord på tanker, vi må mestere gramatikk og skriveregler. Helt fra barneskolen er vi vant med å pugge gramatikkregler. Dette er kanskje det mest utfordrende med norskfaget synes jeg. Det er lett å skrive i vei uten å ta hensyn til gramatikk, men enten om vi vil eller ei må vi gå tilbake å rette på gramatikken.

Jeg ser fremover til å utvikle meg i norskfaget og bli flinkere til å jobbe med gramatikken min.